Å spille keeper

Å spille keeper for et fotballag har ikke alltid vært den mest ettertraktede posisjonen på banen. Som lagets bakerste spiller med minimalt med innflytelse på målscoring (med mindre en regner baklengsmål) har keeperen ikke alltid vært like høyt ansett som han eller hun er i dag, og heder og ære har historisk sett gått til midbanespillerne eller angrepet. Men verden har forandret seg, og i dag er det få som tviler på hvor viktig målvakten faktisk er for laget.

«Banens enkleste jobb»?

Under en fotballkamp er det ofte lett å glemme målvakten. Alles øyne er som regel på ballen, og den som fører den over banen mot det andre lagets mål, og det er som regel en helt annen person enn han som står i mål. Denne holdningen blir også ofte opprettholdt av dem som burde vite bedre, som for eksempel sportsjournalistene. Da Dagbladet i 2011 satt sammen en liste ofte Norges 50 beste fotballspillere, var det ikke én eneste keeper å finne på den ellers omfangsrike lista.

At keeperrollen ikke anses som av særlig høy status gir også ringvirkninger for fremtidens forballspillere. Når et junior-fotballag skal settes sammen får barna som regel lov til å velge hvor på banen de vil spille, før de delegeres en rolle å spesialisere seg i av treneren. Med liten anerkjennelse av foreldre og trenere er det kanskje ikke de mest talentfulle barna som ønsker å ta på seg keeperhanskene og stå i mål. For hvem vil vel være den passive spilleren som kun henger på innsiden av straffefeltet, når en kan «være» Alexander Tettey, Markus Henriksen eller Omar Elabdellaoui? Dette lyder selvsagt dårlig for neste generasjons landslagsspillere og fremtiden til Fotball-Norge, men heldigvis er keeperrollen i forandring, og i dag er det svært få som vil anklage målvakten for å ha «banens enkleste jobb».

Den nye helten

På 50–tallets fotballbaner i Moskvas sovjetpregede fotballbaner skjedde det en aldri så liten keeperrevolusjon. Her fikk nemlig Lev Ivanovich Yashin, en tidligere ishockeykeeper, endelig vise seg som målvakt for fotballaget Dynamo Moskva. Den unge Yashin klarte ikke holde seg til nettet, som var vanlig for fotballkeeper på den tiden. Han tok stadig steget over straffefeltlinjene, tok ballen fra det andre laget sitt forsvar og skrek ut «ordrer» til sitt eget forsvar. Denne teknikken skulle vise seg å lønne seg, og det sovjetiske landslaget, under en ny «keeperledelse» i regi av Yashin, stakk av med seieren under sommer-OL i Melbourne og det europeiske fotballmesterskapet i 1961. Yashin selv ble anerkjent som en av tidenes beste fotballspillere, og gitt tilnavnet «den sorte edderkoppen» eller «den sorte panteren» fordi han alltid kledde seg i sort fra topp til tå. I kjølvannet av Yashins utradisjonelle tilnærming til keeperspillet var en ting sikkert og visst, målvakten var nå å regne som en aktiv del av forsvaret, en medspiller og ikke bare en passiv vakt.

Dagens profesjonelle målvakter går i fotsporet til Yashin og regnes per i dag som komplette fotballspillere. Til tider har også keepere vist seg å score mål, og nei, vi snakker ikke om selvmål. Selv om dette er en sjelden begivenhet, teller vi nå et tresifret antall mål scoret av målvakter, med brasilianske Rogério Ceni i ledelsen med oppsiktsvekkende 131 mål scoret fra sitt eget straffefelt.

Det er altså ingen tvil om at målvakten er en av banens viktigste spillere, som både krever fysisk styrke og mental evne til å holde hodet kaldt. Øynene må til enhver tid være på ballen, og kroppen må være klar til å sprette fra det ene hjørnet til det andre på null komma niks. Derfor bør ikke dagens fotballtrenere bare spørre barna om hvem som vil «stå i mål», men om hvem som vil «spille keeper», og gi vedkommene den treningen og anerkjennelsen han eller hun fortjener.

Privacy Policy